Olav Fykse Tveit er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Han ønsker å utdanne imamer i Norge. Aftenposten siterte hans uttalelser i et større oppslag den 16. nov. 2010. Uttrykket ”utdanne” har i Norge hittil hatt en verdiuavhengig, saklig og nøytral betydning. Hvis islam skal få anledning til å drive sin egen imam-utdanning i offentlig regi i Norge, bør vi regne med at det blir smått stell med verdiuavhengigheten, sakligheten og den nøytrale holdning.
Erfaringen og eksemplene som er dokumentert over noen århundrer forteller alt vi trenger å vite. At kirkebyråkrater gjerne lar seg bedåre av fortalere for islam som konsekvent taler med to tunger har vi også forstått. I sin argumentasjon for et slikt tiltak, hvor den norske stat med største selvfølgelighet skal betale gildet, benytter han talemåter som ”aktiv religionspolitikk”, ”integreringsperspektiv”, ”imamutdanning vil styrke det teologiske miljøet”. Slik taler en mann som omtales som ”øverste leder for 560 millioner kristne over hele verden.”
Han har nok glemt at den norske kirke, den norske stat og nordmenn flest føler seg forpliktet til å respektere og etterleve de universelle menneskerettigheter, slik som de ble kunngjort av FN i 1948 (http://www.ohchr.org/EN/UDHR/Pages/Language.aspx?LangID=nrr) samt www.forum18.org.
Hva er det som får denne kirkelederen til å tro at imamer og deres islam-utdannelse vil respektere menneskerettighetene på bekostning av sin barbariske sharia-lovgivning ?
Ett eneste punkt fra disse rettigheter er nok til å klarlegge hva det dreier seg om : ”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro – ( …. ) (ref. art. 18) Vi vet hva som skjer med muslimer som velger å skifte tro.
”Utfordringene med økt innvandring må ikke undervurderes,” – sier Tveit Fykse. Han benytter imidlertid uttrykket ”utfordringer”, der hvor vi andre rettelig kunne vente at han ga oss rene ord for pengene og sa ”problemer”. Slik viser han en påfallende forståelse av hva som er ”politisk korrekt” blant kirkebyråkrater.
En hendelse blant tusentalls andre kan illustrere hva menneskene har i vente når de lever under islamsk styre. To dager tidligere trykket Aftenposten nemlig en artikkel om en dødsdømt kvinne i Pakistan. Hva var hennes forbrytelse ? Jo, hun var anklaget for å ha fornærmet profeten Muhammed. Her er historien.
Hennes arbeidskamerater hadde nektet å drikke av det vannet hun hadde hentet. Det var ”urent”, fordi hun var kristen. Da måtte vel Muhammed bli skikkelig fornærmet. Takket være Pakistans blasfemilov ble kvinnen så arrestert og satt i fengsel i ett år (1 år !). Slike hendelser er rutinemessige i Pakistan, kunne vi lese. De som er tiltalt for blasfemi kan dessuten bli drept mens de er i politiets varetekt.
Ville det ikke da være bedre om generalsekretær Olav Fykse Tveit brukte sin tilgjengelige arbeidstid på å utbre kjennskapet til menneskerettighetene i slike land som Pakistan ? Med sin innflytelse kunne han sikkert bidra til å redusere elendigheten der.
Det innlysende poeng som både generalsekretæren og Aftenposten hopper over er følgende. I kommunikasjonen mellom de kristne og muslimene er det en naturlig forventning om at det praktiseres gjensidighet for krav og ytelser mellom de to trosretningene. Ut fra dette burde Fykse Tveit som en selvfølge ha uttrykt et tilsvarende krav om at muslimske land til gjengjeld skulle innføre statsstøttet utdanning av kristne prester. Men gjorde han det ? Hva tror du ?
I Norge har noen sørget for å gjøre det politisk korrekt at forståelsen, ettergivenheten og dumsnillheten bare skal gjelde i én retning.
